Rapport 007 - Toppen

Vi hadde det veldig bra i Darwin og jeg tror både Yngve og jeg hadde behov for å la teltene ligge pakket ned mens vi iførte oss bade-shorts og inntok en duggfrisk bayer eller fire ved poolen. Det begynner å bli varmt og til og med de som bor her kommenterer det.

Dagene i Darwin gikk så altfor fort. Ikke før hadde vi vridd opp ull-klærne i vasken og strukket tørkesnora gjennom hotell rommet, var det på tide å pakke alt sammen ned igjen. Neste stopp: Kakadu National Park. Vi var vel ikke helt sikre på hva vi kom til å få se her, men bestemte at det var helt dust å ha vært i Darwin også ikke ha fått med seg ”Nature Highway” og Kakadu.

Siden jeg har kartmapppe er det min jobb å følge med på kartet. Jeg hadde, praktisk anlagt som jeg er, brettet kartet så nesten hele Nature Highway var med, untatt begynnelsen. Det burde jo tross alt ha vært skiltet fra hovedveien. De som ikke har skjønt det enda har ikke fulgt med; det er lange avstander i Australia. Da jeg stoppet for å sjekke avkjøringa til Kakadu hadde vi kjørt 60km for langt. Her kunne jeg ganske enkelt ha skrytt på meg en forholdsvis genial reiserute, men det var mer tilfeldigheter som gjorde at det gikk en grusvei på ca 70km over til Nature Highway akkurat der hvor vi stoppet.

Det kunne nesten ikke blitt bedre. En kjempe morsom grusvei buktet seg gjennom landskapet og spyttet oss ut ca en mil fra et roadhouse hvor de hadde bensin og iskrem. Vi har blitt litt som unger når det gjelder is. Kartet ble gransket og ”Old Jim Jim Road” ble valgt. Dette er en snarvei melom nord og sør i nasjonalparken. Grus sevfølgelig.

Old Jim Jim Road var skikkelig morsom, men den hadde endel vaskebrett og rett som det var datt det ene speilet mitt av – pinnen hadde rett og slett knukket pga vibrasjonene. Hadde det ikke for at fjernkontrollen til IMO computeren var festet i speilet ville det hele vært ganske udramatisk, men det ble i stedet litt hektisk med et speil hengende å dingle i ledningen til IMO’n i noe over hundre kilometer i timen på en humpete grusvei. Med speilet teipet fast til styret kjørte jeg videre og til min store overraskelse måtte vi faktisk krysse elver med vann. Hittil hadde jo det meste av elvekryssinger ikke vært stort mer en å kjøre i litt sand - det er jo helt i slutten av tørr sesongen. Vannet på Old Jim Jim var som regel 10-15 meter bredt og ikke dypere enn ca 30-40 cm. Skiltene som advarer mot krokodiller og at man ikke må vasse over for å sjekke bunnforholdene gjør jo at man prøver litt ekstra å ikke tryne på vei over. En saltvannskrokodille på 6 meter kan gjøre seg usynlig i en halvmeter vann.

Etter Old Jim Jim dro vi til Cooinda for å fylle opp tankene. Et blikk og to nikk senere var teltene parkert mellom andre telt og skjærgårds-jeeper. Det er en egen rase som tar med seg båten på tur, og de er alle ganske like i kropsbygningen også. De har, for å si det sånn, gitt oss mang en lystig stund. Cooinda har stort baseng, bar, bistro og restaurant. Fin-fint ! Vi ble i tre dager. Verdens beste pizza. Kødder ikke.

Det var et sted vi hadde sett oss ut på kartet; Jim Jim Falls. Et vakkert fossefall med en stor kulp – her kunne man bade ! Vi ga blaffen i advarsler om at vi ikke ville komme oss fram på 4WD sporet til Jim Jim Falls, for det var jo helt latterlig. 10 km asfalt også 50 km grus før 4WD sporet på ca 8 km begynte. Hopp, doserte svinger, bekkefar med og uten vann, sand, stein, orgasmisk. Vel framme på parkeringen iførte vi oss bade tøy og tok med vann. Det er veldig viktig å alltid drikke mye vann når det er 37^oC i skyggen og du oppfører deg som en turist i sola. Som den gode turisten jeg er tok jeg med 0,5 ltr på en tom flaske. Ti minutter med steinete sti kommer man til et vann; ”viewing pool”, hvor man ikke bør bade da det kan være ”salty”-krokodiller der. Vi tok noen fine bilder av kløften vi var i før vi tok fatt på stien opp til selve Jim Jim Falls. Alt i alt tok det nok nærmere tre kvarter å gå helt opp. Her utfoldet virkelig naturen seg i all sin uraffinerte prakt; en kulp på 100m i diameter med krystall klart vann og fjellveggen hvor Jim Jim Fall kaster seg utfor i regntida. Desverre var det nesten tørt når vi var der, men det rant fortsatt noen liter i timen ned fjellveggen. Det var bare å kaste seg uti og som gode turister plasket vi rundt i tre timer, klatret på kampesteiner, hoppet og stupte og svømte innunder fossen med kamera for å ta noen bilder. Fantastisk.

Turen ned gikk endel fortere og jeg merket at tørsten var ganske påtrengende, så det var litt bekymringsfullt når jeg ikke orket å drikke noe. Litt svimmel og kvalm var jeg også, men lite mat, litt kulp-vann og masse sol fikk skylden. Vi skiftet tl kjøreklær og satt avgårde, ganske umiddelbart merket jeg at eg ikke hadde noe energi. Det tok ikke så lang tid før sykkelen gikk i bakken og et blinklys ble kassert. Kjørejakken tok det meste av støten så jeg fikk bare et lite blåmerke på armen. Vi fortsatte ut mot ”hovedveien” og moto cross banen var ikke mindre moro på vei tilbake. Vi passerte tre ansatte i National Parks ved porten og 8 km 4WD spor tilbakelagt og vi kunne ta fatt på 50 km grus.

Yngve kjørte avgårde og ventet jeg noen minutter for at støvet skulle legge seg. Jeg drakk som besatt av den medbrakt vannposen i jakka, men magen knøt seg sammen og nektet – bare bittesmå slurker ble godtatt. Det var på tide å slutte å lure seg selv – jeg led av dehydrering. Det skulle nok gå bra tenkte jeg og kikket i speilet for å se at stroppen til ryggsekken satt skikkelig. Ryggen føltes veldig lett og det var bare å ta et par dype pust og snu rundt – sekken sto igjen på parkeringa. Hadde den kun inneholdt sko og badeshorts tror jeg at den hadde fått bli der, men den inneholdt også pass, lommebok og kamera, så det var ingen vei utenom – jeg måtte ta fatt på 4WD sporet for tredje gang.

Fra å ha fløyet gjennom første gang i 50-60km/t, var tempoet nå betraktelig redusert til kanskje 30km/t. Etter 4 km mistet jeg kontrollen i dyp løs sand og ble kastet et par meter ut av sporet. Sykkelen lå med hjulene i været og styret begravd nedi det ene hjul sporet. Her fikk ny eksospotte være eksospotte når jeg dro faenskapet rundt i sanden. Den rolige følelsen man får rett før man gir opp kom og banket på, men det var ingen som kunne åpne – alle var opptatt med å styret øverst igjen. Helt utmattet prøvde jeg å drikke litt, men vannet i vannposen på ryggen holdt ca 50^oC og jeg måtte jo puste også, så det hele ble egentlig ganske kaotisk. Jeg fikk karret meg de siste km til parkeringsplassen og der sto fortsatt ryggsekken på samme sted jeg glemte den – det var da i alle fall positivt. Med sekken i sikkerhet tok jeg av hjelmen og prøvde å få i meg nødvendig veske. Det nærmet seg kristisk for jeg hadde begynt å fryse veldig. På kne i sanden ved siden av sykkelen ble noen slurker varmt vann tvunget ned og trangen til å legge seg ned for å sove var overveldende. Måtte bare ta et selvportrett. Jeg har hørt om folk som lider av hypotermi og gjør rare ting som å begynne å kle av seg, så jeg måtte flire da jeg sto å fiklet med en ubetydlig knapp på hakereima. Sto nok der i halv-svime i et par minutter før innså hva jeg drev med – det var på høy tid å komme seg på sykkelen. Turen ut føltes som en evighet og jeg tok det veldig piano. Mine tanker gikk først å fremst mot de 50km grusvei som gjensto. Det hele virket veldig håpløst.

Jeg ankom porten og stoppet bak en hvit firehjulstrekker, en av jentene fra National Parks stilt dem noen spørsmål. En av de andre jentene kom bort og spurte om jeg hadde fem minutter for å svare på noen spørsmål – det er klart jeg hadde. Spørsmålene var av typen ”Hva synes du om nasjonalparken ?” ”Hva savnet du av fasiliteter i parken ?”. Jeg svarte så godt jeg kunne, men måtte hvilte på et kne etter et par spørsmål da jeg rett å slett ikke orket å stå oppreist. Jeg fortalte jeg var litt dehydrert og hun spurte om jeg ville ha vann. Etter en times tid på egen stol og en del piggere etter å ha fått i meg halv-annen liter vann var det på tide å takke for seg. Jeg fikk fylt opp vannposen med isvann og dro avgårde mot Cooinda og et stort basseng. Jentene kan godt ha reddet livet mitt for jeg kan knapt gjøre rede for de siste km før jeg møtte dem. Tusen takk !

Vi ble en dag til i Kakadu før vi satte kursen mot Katherine. På veien nordover en uke tidligere så vi et skilt mot Edith Falls. Det lå 20km fra hovedveien og vi bestemte oss for å kjøre inn å se om det var noe. Det vi fant var en kjempestor kulp og plasket rundt i et par timer. Livet er herlig.

I Katherine byttet jeg blinklys hos den ene MC sjappa som er i byen og der fikk vi beskjed om at Tonje og Christian hadde vært innom bare to dager før oss. Når skal vi møte dem igjen ?

Vi tok hovedveien vest til Kununurra og kjøpte inn mat for et par dager i Bungle Bungle. Dette skulle visstnok være et utrolig vakkert sted. Vi hadde bestemt oss for å spandere på oss helikopterturen inn over fjellene også. Det tar en dag å kjøre fra Kununurra og de siste 50 km er dårlig grusvei. Det står på skiltene der at du må ha 4WD for å kjøre inn. Disse veiene er normalt paradis for motorsykkler og denne var intet unntak. Veien buktet seg gjennom landskapet og hele tiden kjørte vi rett mot en stor tordenstorm. Det var rett og slett bare en vegg av mørkeblå skyer foran oss. Av en eller annnen grunn gikk veien på en sånn måte at vi aldri ble våte. En perfekt avslutning på dagens kjøring. På campingen møtte vi en gjeng; Ger (Irland), Martin (Tyskland), Mathieu (Frankrike), Yeo Jin (Korea) og Midori (Japan). De hadde leid en 4WD i Kununurra bare for å se Bungle Bungle’s.

Dagen etter dro vi til en del av Bungle Bungles som heter Cathedral Gorge og så på det vakre landskapet og nok en gang ble ihvertfall jeg ganske skuffet. Joda, det var fine farger på sandsteinen, men det er liksom ikke nok. Helikopter tur fristet ikke og jeg bestemte meg for å bruke pengene på dykker-lappen i stedet.

Vi hadde det veldig hyggelig sammen med våre nye venner nok en kveld og de inviterte oss med tilbake til Kununurra for å ta en øl dagen etter. Det var bare 50 km i feil retning for oss, så det sa vi ja til. Det endte med at vi ble to netter i Kununurra og vi hadde det veldig fint.

Gibb River Road. Alle som har lest om å kjøre rundt Australia har hørt om denne legendariske veien. Det er ikke annet enn 650 km grusvei som man kan kjøre istedet for hovedveien rundt som er ca 200 km lengre. Gibb River Rd. går også gjennom en region som kalles The Kimberleys hvor det skal være en mengde flotte kløfter å se på. Nå har vi blitt skuffet over kløfter tidligere, men de ligger langs den sagnomsuste Gibb River Rd. alikevel, så det skal ikke så mye til å se dem.

Etter ca 200 km av Gibb stoppet vi ved den planlagte destinasjonen ”Ellenbrae”. Her hadde vi tenkt å ha første campen, men Ellenbrae var stengt. Vi hev i oss noen skiver og kjørte videre med planer om å ”bush-campe” ca 100 km nedi veien. Grei skuring – begge var skikkelig skuffet over den legendariske veien som ikke var spesiellt vanskelig i det hele tatt. Én elv, som knapt nok var våt, hadde vi krysset. Bildene i brosjyrene forteller en helt annen historie.

Jeg kom rundt en venstre sving i ca 90 knykk og så sykkelen til Yngve ligge på siden midt i veien – vi hadde omsider truffet på det beryktede ”bulldust”. Forskjellen fra tidligere var at nå dekket støvet hele veien fra grøft til grøft og bulldust-hullet var 300 meter langt. Plutselig gikk det opp for oss hvorfor alle frykter bulldust. Yngve hadde det bare bra foruten en noe ripete stolthet selvfølgelig. Ikke ble det bedre heller da jeg gikk rundt og tok bilder, men han tok det hele med et bredt smil. Kunne egentlig ikke gjøre noe annet. Han fikk kjørt sykkelen opp på hardere grunn og oppdaget at forhjulet var punktert – den første på turen, etter 12000km. Ikke så værst. Det var ganske åpenbart at vi måtte komme oss til Mt. Barnett Roadhouse hvor Yngve kunne få seg en dusj (se bilde seksjonen). Yngve lappet hjul og resten av dagen utfoldte seg udramatsk, men Mt. Barnett var stengt da vi ankom så det ble med katte-vasken på Yngvesen.

På Mt. Barnett møtte vi Jon fra Danmark. Han hadde en ny Range Rover hjemme i Danmark, men hadde sendt den gamle Range Roveren til Perth for den er enklere å fikse hvis noe ryker. Han planla å runde Australia på to måneder. Lykke til.

Selve Gibb River Road var altså en ganske stor skuffelse, men vi ble anbefalt diverse avstikkere av folk vi møtte. Bell Gorge var en avstikker på 30km og en gåtur på 20 minutter. Det var uten tvil verdt det og vi plasket rundt i fossefall og kulper i en tre timers tid før vi slo følge med to jenter fra New Zealand og Frankrike og en kar fra Kanada tilbake til parkeringa. Vi hadde bestemt oss for å campe i Silent Grove, bare 10 km fra Bell Gorge og ganske umiddelbart oppdaget Yngve at han hadde en ny punktering. Det var tredje gangen på to dager at forhjulet var flatt, så han bytte slange istedetfor å lappe den på nytt. Vi kom i prat med to sykepleiere fra Townsville som hadde vært på veien siden april. Vi skulle møte dem igjen.

Neste dag var det Tunnel Gorge og Windjana som var målet. Tunnel Gorge var kort fortalt en 750 meter lang tunnel/ grotte gjennom fjellet med en elv som man måtte vasse i. Det var ganske spennende å gå der med de små hodelyktene våre, men vannet var aldri dypere enn til midt på låret og vi møtte ikke på noen krokodiller. Krokodillene skulle vi få se i Windjana. Endelig. På vei ut av grotten møtte vi på sykepleierene igjen og en fyr fra Darwin spanderte kaldt øl fra 12V-kjølebagen sin. Ville vært uhøflig å takke nei. Det var bare et par mil tilbake til Windjana og krokodillene. Jeg tipper de fleste som går inn i Windjana Gorge ser mer på krokodillene enn på fjell formasjonen, så gjorde vi.

Det begynte å nærme seg etteriddag og vi hadde fortsatt ca 100 km igjen til Derby derfor sløste vi ikke mere tid og raste avgårde. Det var nå vi hadde den hittil høyeste temperaturen på 45^oC i 100km/t. Den lite krevende veien gjorde at jeg lekte litt med IMO computeren og la merke til at olje temperaturen krøp opp mot 118^oC. Det har normalt ligget på 110 - 111^oC. Så begynte vann temperatur lampen å lyse så jeg stoppet ved siden av veien. Det var kjøleveske over hele motoren og mitt høyre bein. Ikke bra. I veikanten ble sykkel demontert så vi kom til radiator og slanger. Vi fant ingen lekkasjer noe sted og konklusjonen var at maskinen var tom for vann. Den blir kanskje det etter 26000km uten påfyll. Det var en helvetes mengde bush fluer som surret rundt, og i denne varmen med kjøreutstyr på og defekt kjøretøy, orker man ikke mer enn ti minutter med fluer som går rundt på deg og prøver å komme seg inn i ører, nese, munn og øyne. En neve i nakken for å tørke svette og skremme bort noen fluer avslørte at det ikke var fluer i det hele tatt, men noe de kaller bush bier. Disse svarte miniatyr biene stikker heldigvis ikke, men de stikker heller ikke av når du vifter eller børster på dem. De sitter og drikker svette og klynger seg til hårene på utildekket hud. Vi fylte radiatoren med vann fra drikke-vannposen og fikk en del vann ned på radiatoren. Biene ble bare værre og værre og det begynte å bli kritisk. Jeg skjønner hvofor noen mennesker klikker og får bo på rom med tykk tapet resten av livet. Sykkel og bagasje var skrudd og pakket sammen igjen og det var bare å få på seg hjelmen. Løsningen ble en kjapp løpetur med hjelm-på-setting i fart. Selvfølgelig glemte jeg ørepropper i alt kaoset, men jeg stoppet etter et par km og satt dem i. Vår teori er at vi ved et par anledninger har vært uheldige og stoppet rett i nærheten av et bi samfunn og at det er derfor de plutselig svermer i hundretall og andre ganger ikke er tilstedet i det hele tatt.

Vi kom oss til Derby hvor vi møtte på sykepleierne igjen og dro videre til Broome dagen etter. Vi har nå vært i Broome i en uke og fått unna alt service arbeidet på syklene. Min sykkel har fått slark i øvre demper oppheng bak, så hele demperen er levert til et mekanisk verksted, hvor de skal dreie en ny foring i nylon. Jeg håper den er klar som avtalt i morgen klokka 10.00 (det er søndag i morgen) – den skulle være henteklar i dag klokka 12.00, men da hadde de ikke begynt på den engang. Vi har havnet midt i en gruppe bra folk på campingen her og trives veldig godt. Tidevannet har en forskjell på 10meter her på det værste, men nå er det ikke så stor forskjell. Alikevel trekker vannet 600 meter ut ved fjære. I dag ble en Toyota Hilux sittende fast 400 meter fra land etter å ha kjørt ut og hentet en jolle. Vi var 50-60 mennesker og 5-6 biler før vi fikk den løs. Vannet sto da til over skjermene og motoren bør overhales....

Planen videre er å komme seg opp til Cape Leveque, så jeg håper demperen er klar i morgen. Jeg må være tilbake i Broome på onsdag for å ta helsekjekk hos dykker legen. Videre kjører vi sørover langs kysten – kan hende vi turen innom Karijini National Park. Den 18. oktober begynner dykkerkurset jeg skal ta og Yngve kommer til å bygge videre på sitt dykker sertifikat. Vi blir nok i Exmouth i en ukes tid.

Oppdatering Vi har vært oppe i Middle Lagoon (mot Cape Laveque) og det var veldig fint der. Perfekte strender og lite mennesker. Veien inn var den værste vi har kjørt på hittil, men vi møtte et par der inne som mente Bungle Bungle veien var værre. Forskjellen ligger i kjøretøyet.

Oppdatering 2 Nederlandske Catallina sjøfly fra andre verdens krig ligger strødd på stranden her i Broome. Det er visstnok noe sånn som 13 av dem og historien er at da Japan invaderte Indonesia i ’41 eller ’42 (litt usikker på årstallet), ble ca 100 Nederlendere evakuert. De ble fløyet ned til Broome hvor flyene landet ca 2 km fra land. Men før noen rakk å faktisk gå i land ble området bombet av Japanske fly og 80 mennesker ble drept. Man kan gå helt ut til restene etter disse flyene ved ekstremt lav vann. Turen tar omtrent 30 minutter hver vei og man må starte fra stranden sånn at man er ved vrakene rett før lav vann, for vannet kommer oppover igjen ganske fort. Vi benyttet sjansen når vi først var her og startet fra campingen/ stranden klokka 06.12. Av en eller annen grunn så jeg for meg aluminums plater og annet vrakgods, men det er bare rammeverket igjen. Selv om rusten har så godt som fortært alt sammen, kan man fortsatt se for seg hvordan de mektige flyene en gang så ut. Jeg tok noen bilder som er i bildeseksjonen for denne rapporten. Synd at det var så mange andre der ute som ”forurenset” bildene. Link til bombingen jeg fant ved hjelp av google: http://www.neswa.org.au/Library/Articles/attack_on_broome.htm

Se bilder her