Rapport 006 - I vesterled

Det var veldig trist å forlate Townsville, men vi visste at vi måtte reise videre hvis vi ønsket å se noe av vest Australia i det hele tatt. Det blir hele tiden varmere og fuktigere, og det spørs om ikke sommerern kommer litt tidligere enn normalt eller om vi har fått feil opplysninger om sesongene.

Da vi kom tilbake fra Magnetic Island for noen uker siden sa Leon at vi var hjertelig velkomne til å bo der. Det var tredje gangen han inviterte oss, så vi kunne jo ikke si nei enda en gang. Vi bodde hos Leon og Melissa en uke og vi kunne ikke hatt det bedre hjemme - det var på høy tid å takke for oss før vi ble kastet ut.

Dagene rakk ikke helt til, selv om vi ikke gjorde stort. Det er rart med det, og dagen vi hadde bestemt avreise ble ikke noe annerledes. Jeg skulle rengjøre kjedet også skulle vi dra. Kjedet ble rengjort, men jeg opdaget at drevet foran var løst. Det skal det jo ikke være. Noen litt spennede minutter senere kunne vi konstatere at det bare var mutteren som hadde løsnet - ikke drivakslen som var slitt i stykker. Andre småting måtte også ordnes, og jeg måtte jo klippe meg når jeg først hadde tilgang til barbermaskin. Du tenker sikkert at det kunne jeg gjort en av de andre dagene jeg ikke gjorde stort, og det har du selvfølgelig helt rett i, men de som kjenner meg vet bedre.

Vi låste etter oss og tok fatt på veien vest. Vi måtte ha kart og klarte ikke å dra fra Townsville før kl. 16.28. Etter en bomtur på motorveien dro vi fra Townsville for andre gang akkurat klokka 16.52. Også måtte vi jo ha bensin. Dagens etappe av reisen mot vest ble avsluttet i Bluewater, omtrent 30km nord for Townsville. Utpå kvelden kom det en tekstmelding fra Christian som fortalte at de var i Katherine. Det er et stykke unna Bluewater og de reiste to uker før oss. Lurer på når vi ser dem igjen.

Lørdag ble første ordentlige dag på reisen mot vest og vi kjørte opp Palluma igjen, litt saktere denne gangen med full oppakning. Melissa sa at vi måtte gå opp på Mt. Fox når vi kjørte forbi. En forlengst utdødd vulkan, men ganske lav og med sti helt opp på toppen. Det var jævlig bratt, slitsomt og varmt og krateret i seg var lite spektakulert, men det var ganske bra utsikt fra toppen. På vei ned så vi en mengde små gekkoer og skinker som villig vekk poserte for fotografene. Vel nede igjen sa vi begge at klatre-turen var vel verdt slitet, men dagen var ikke over før vi slo leir i Greenvale.

På vei mot Georgetown begynte det å bli varmt, IMO’en viste 39^oC i 100km/t, men dagen etter var det enda vamere på vei til Normanton med 41^oC. Vi hadde valgt den retteste veien mot vest etter å ha insett at en tur til Cape York ville ødelagt tidsskjemaet for resten av turen i nord og nord-vest. Til Georgetown var det en del grus, men til Normanton var det bare asfalt. Vi skulle få nok grus på The Savannah Way under gulfen alikevel.

Det var blitt tirsdag og vi hadde fått logget en del mil hver dag. Dagens etappe på 414 km skulle vise seg en av de bedre med stort sett bare grus. Vi fikk for første gang prøve å være skikkelig på tur med uvissheten om tilgjengeligheten av drivstoff over oss. Vi fylte derfor opp både i Normanton og Burketown. Det siste skulle vise seg et sjakktrekk for neste sted på kartet var Doomadgee, et lite Aborignalt sted. Vi ankom litt etter 16.00 og fikk beskjed om de hadde stengt pumpene. Et par gutter, Corey og kompisen hans, var veldig interesserte i syklene og var helt i ekstase når de fikk sitte på syklene våre.

Vi hadde kjørt 110 km fra Burketown og jeg hadde ca 240 km igjen på tanken. Ingen problem å komme seg til Hell’s Gate Roadhouse, men hadde de ikke bensin der var jeg ”fooked”, det er nemlig 320 km grusvei til neste sted med bensin. Litt av det som er tiltrekkende med en reise som dette antar jeg og det viste seg jo ikke å bli noe problem.

På Hell’s Gate møtte vi Iain og Jacqui fra NSW. Iain kjørte en R1150GS og Jacqui hadde en F650GS. Sistnevnte hadde de gjemt i bushen i påvente av BMW vei service – bensinpumpen hadde røket. Sykkelen hadde bare gått 40 000 km. Min passerte 21 000 her om dagen. Håper bensinpumpen min holder noen mil til.

Det var veldig hyggelig å møte noen andre som kjørte rundt på sykler istedetfor de vanlige bil og campingvogn reisende. Ikke at de andre er kjipe, men det blir en helt annen side ved samtalen når den er med en som benytter samme fremkomstmiddel som en selv. Men usansett hvor hyggelig det var måtte i videre. Vi hadde som sagt 320km grus foran oss med flere elve kryssinger før vi skulle fylle tankene igjen.

Ved den første elven sto det varselskilt om krokodiller og at man ikke måtte prøve å krysse til fots. Kunne det regnes ”til fots” å vade over med sykkel ? Man blir jo våt på støvlene, og krokodillene kan jo angripe hele ekvipasjen. Har da sett dem ta bøfler og slikt på tv jeg. Men man kan ikke tenke på slikt, det er bare å kjøre uti og håpe man ikke tryner eller at det er for dypt.

Som alle som har lest om Australia og navigering på de alternative veiene (eller der det ikke er alternativer), fryktet jeg fenomenet de kaller ”bull dust”. Det er en type støv som har konsistens som talkum og som fyller hjulpor og hull i veien. Dersom du treffer et lag med bull dust kan det gå ille fordi det er umulig å si hva som ligger under støvet; om det er en stein der, om hullet i bakken er 50 cm dypt eller hva. Vi opplevde masse bull dust på reisen langs gulfen på The Savannah Way, og det er ikke så farlig som lektyren skal ha det til. Vi kom oss iallefall greit forbi alle partiene. Mange var merket med skilt, men mange var ikke det.

Vi ankom Borroloola og fikk tanket både syklene og oss. Vi hadde blitt advart om at vi ikke kom til å forstå et kvekk av hva Aboriginerne sa til oss når kom inn i Northen Territory. Det viste seg å være rett i Borroloola. Tre unger pratet og pratet til oss og vi kunne bare beklage at vi ikke forsto dem, ikke at det hjalp, de bare fortsatte.

Det var fortsatt tidlig på dagen og vi fortsatte mot Cape Crawford og Heartbreak Hotel. Vi logget 437km denne dagen og registrerte den høyeste temperaturen hittil. Som vanlig er den målt når jeg kjører i 100 km/t og denne dagen var det 43,3^oC med grus under hjulene og 44,8^oC på asfalten. Det er ganske varmt.

Vi skulle komme oss til Katherine neste dag, på torsdag, selv om det er 567 km dit. Også er det asfalt hele veien. Det er ikke stort å fortelle om motorveiene her heller, de er ikke fullt så rette som i sør-øst, også er det mye ”fartsgrense ikke fastsatt”. Det hjelper ikke oss stort med komfortabel hasteighet på 100km/t. Men vi kom oss til Katherine.

Vi så ingen spor etter Tonje og Christian så de må ha reist videre. Vdro videre til Darwin. Her har hotellrommet air condition, kjøleskap, tv og dusj. Det er fire basseng og bar her på taket og thai restaurant på andre siden av gata. Livet er ganske bra akkurat nå.

Vi brukte altså 7 dager på å kjøre fra Townsville til Darwin, en distanse på 2692 km hvorav ca 900 km var grus. Det neste på agendaen for Yngve og meg er turen rundt Kakadu National Park også The Bungle Bungles før vi setter avgårde ned Gibb River Road; 650 km grus- og sandvei gjennom The Kimberley’s. Det tar nok et par uker før vi er i nærheten av nett igjen – da i Broome hvor det er på tide med service nummer to for begge sykler. God tur. Takk. - Thomas

Se bilder her