Rapport 004 - Østkysten

Det er ikke feil med 30^oC i skyggen, bronsede beach babes og duggfriske halvlitere – desverre har det ikke blitt så mye av det hittil.

Vi forlot Melbourne den 28. juli på morgenen, og det skulle vise seg at det mest spennende i skulle oppleve på noen dager var en gardintrapp midt på motorveien etter 20 minutters kjøring. Veiene her nede er laget så rette som mulig, flere mil rett fram av gangen, så det er ikke så mye å fortelle om de første dagene annet enn at vi fikk sett de første dyrene man forventer å se i Australia, sånn som emu og kenguru - det er mange flere kyr, men de er det ingen som snakker om.

Det tok ca fire dager før de første mekaniske problemene dukket opp. Christian måtte få fikset dynamoen sin så vi ble et par dager i Ballina. Ballina ligger helt på østysten og vi bodde på en campingplass ved Flat Rock, Australias østligste punkt – ved fjære. Alan og Sven på Seaside Moto Cycles BMW var veldig hyggelige og hjelpsomme, og et par dager senere var vi klare for avreise. Vi hadde altså kjørt rett nord fra Melbourne for så å reise rett øst. Ferden gikk så videre norover gjennom Byron Bay (østligst ved flo) opp til Gold Coast og Surfers Paradise. Vi brøt vår egen regel når det gjelder mørkekjøring da vi tok en sightseeing gjennom Brisbanes motorvei nett – veldig pent med alle lysene, vannet og broene. Som seg hør og bør campet vi bak en bensinstasjon i Burpengary den natten og deretter startet det virkelige eventyret !

Noosa er et veldig fint sted, men det var Cooloola delen av nasjonalparken Great Sandy som lokket – her er det sand. Ganske mye sand faktisk, og det å komme seg ut på selve stranden skulle vise seg å være den vanskeligste delen, i hvertfall så langt. Det å kjøre på stranden er forholdsvis oppskrytt, spør du meg. Det er veldig moro de første 20 minuttene, men etter det blir det litt langtekkelig. Stranden på Cooloola er 70 km lang og vi campet omtrent halvveis etter at Tonje testet slitestyrken på sin R80GS. Den tåler omtrent det en kan forvente av et par-tre runder på stranden i 60 km/t. Så det var her vi skilte lag, Tonje og Christian dro tilbake til Noosa mens Yngve og jeg fortsatte mot Rainbow Beach.

Vekkerklokken ringte 05.00 – her skulle det fotograferes soloppgang over havet ! Bare synd at det var overskyet.....det kom jo noen drypp i løpet av natten så det var kanskje ikke så rart. Planen var jo klar nok, ta bilder, pakke også reise til Rainbow Beach for en feit brunsj. Først hadde vi et par strandmil foran oss opp til vraket av The Cherry Venture som ligger og råtner på stranden. Stranden viste seg fra en morsommere side denne dagen da vannet var mye høyere enn vi hadde antatt, så vi måtte kjøre i løsere sand høyere opp. Det var også en del bekker som renner over stranden og lager dype furer – disse har kastet av ryttere før og er like farlige som de små sand-dynene som danner seg så høyt opp. Vraket var en stor skuffelse da det bare er en stor rusthaug igjen. Rart hva naturen kan bryte ned på 31 år. Jeg har siden fått vite at de har revet mye av skipet med gravemaskin for at det ikke skal rase og skade folk.

På grunn av vannstanden hadde vi bare en mulighet for å komme oss av stranden igjen – Fresh Water Road, 20km til Rainbow Beach og brunsj. Denne veien er ikke egnet for turpakket MC med voksen rytter....350kg på 20 cm² i løs sand og oppover-bakke er slitsomt. Etter tre km blir hjulsporene i sanden såpass harde at man slipper å være på konstant vakt og kan begynne å nyte turen...det er fortsatt noen km før man kan sette seg ned på sadelen, men her er det til gjengjeld skikkelig regnskog med hard jordvei – rett og slett en fantastisk tur !

Vi ble enige om at det ikke var noe poeng i å betale over 200 dollar for å kjøre på Fraser Island da vi allerede hadde opplevd sanden på Cooloola, så vi bestemte oss for å dra til Bundaberg istedet. Det er her de lager sukker og rum, og det er omvisning på fabrikken. Halvveis til Bundaberg ble vi enige om å drite i hele Bundaberg og istedet komme oss til Eidsvold. Leon hadde sendt meg noen kart med rute forslag og det var en hel del grusveier på ruten til Eidsvold. Denne var selvfølgelig blitt asfaltert etter at kartet var blitt laget, men ikke værre enn at det var noen morsomme mil på svingete smale veier.

Vel framme i Eidsvold måtte vi innom informasjonen og finne ut hvorfor de har flyttet Eidsvold fra bushen nord for Oslo til bushen her i Australia. Det viste seg at det hadde de ikke – det er en Eidsvold til. De første som bosatte seg her kom fra Eidsvold og landskapet minner faktisk om det vi har hjemme på østlandet med rullende åser. Det er bare litt tørrere, mye rødere og helt annen vegetasjon. I det vi skulle dra fra Eidsvold fikk vi øye på Tonje og Christian. De hadde spist lunsj i en park bare 200 meter fra oss og natten ble tilbrakt rett vest for Eidsvold.

Vi var på vei mot Carnarvon National Park, Carnarvon Gorge Section og på kartet var det grusveien all mass foran oss. Vi ble igjen splittet da Tonjes sykkel, merket etter møtet med stranden, ikke ladet og de ble stående en time å mekke etter at Yngve og jeg hadde reist videre. Det tar litt tid å reise i dette landet, snittfarten er høyere enn hjemme, men det er så utrolig mye lengre mellom stedene her. Vi kom oss til Carnarvon Gorge tidlig på dagen og begynte å utforske litt. Først sjekket vi ”Baloon Cave” som ikke er noen hule i det hele tatt, men en fjelvegg på ca 20 meter med overheng. Det spesielle er at her har Aboriginerne malt sine versjoner av våre hellerissinger for mange, mange år siden. Vi fortsatte innover for å campe, noe som viste seg umulig, da det eneste stedet man kunne campe var flere km tilbake mot utkanten av parken, på Takarakka Camp.

Etter lunsj ved ”Rock Pools”, hvor vi ikke så de annonserte nebbdyrene, dro vi til Takarakka. Jeg har normalt ikke flaks, men valget av teltplass skulle vise seg veldig heldig for ved siden av lå Brad og Chloe fra Gold Coast. Veldig hyggelige folk som spanderte villig vekk av kjølebag’en og overtalte oss til bli en dag til – vi måtte jo bare gå innover i ”the gorge” neste dag ! Planen var å gå helt inn, men rangeren på vakt informerte meg at det kunne vi bare glemme så sene som vi var. Det hadde hun jo selvfølgelig helt rett i – men man er jo alltid optimist med tanke på tiden ting tar eller hvor langt man rekker å kjøre på en dag. Hun sa at vi kunne klare ”Art Gallery”, noe vi selvfølgelig ikke klarte. Turen innover kløta består i sju – åtte forskjelige side-stier. Vi gikk inn den første som leder til ”Moss Gardens” – et veldig fint sted, og uvanlig for stedet, hvor vann hele tiden renner ut av sandstein-fjellet og det er veldig frodig med mose, lav og alger overalt. På veien dit så vi et skilt til ”Hell Hole Gorge” – det måtte jo utforskes selv om det ikke var noen merket sti opp der. Så den dagen vi skulle gå helt inn i kløfta endte med første avstikker også hjem igjen. Ikke for det – vi hadde jo gått seks – sju km og sett mye fin natur. Det gikk jo også litt tid da vi fikk øye på et nebbdyr som lekte seg i elva – det er jo ikke mange forunt å faktisk se et i levende live ut i naturen. Jeg har fra bilder og tv sett for meg at nebbdyret er ca en meter langt, mens det i virkeligheten bare er 30 cm – vi trodde det var en unge helt til noen andre kom og fortalte at de ikke blir større ! Kvelden ble på nytt tilbrakt sammen med Brad og Chloe og vi angret ikke et sekund på at vi ble en dag ekstra.

Carnarvon National Park består av tre deler; Carnarvon Gorge-, Ka Ka Mundi- og Salvator Rosa Section. Leon hadde sendt meg en del kart med forslag til rute tegnet inn og kommentarer som ”Gorge og Rosa bør dere få med dere !” – derfor gikk turen naturlig nok videre til Salvator Rosa Section. Kartet fortalte oss at det var ca 140 km å kjøre fra Springsure inn til Rosa, 14 av disse er asfalt. Leon fortalte meg på telefon at når vi kom til camping-området måtte vi krysse elven og fortsette helt inn – det var ca 12 km til og totalen tur-retur kom da opp i 360,4km – sykkelen min har en sikker rekkevidde på 350km... vi måtte altså holde oss mellom 80 og 90km/t for å spare bensin.

Fra Springsure tok det akkurat 2 timer og 5 minutter å kjøre inn til Salvator Rosa og så fort hjulene sluttet å trille fikk vi umiddelbart oppleve hva bush-fluer er. De er overalt. En hel haug. Sinnsykt irriterende. De andre vi pratet med der inne spurte først hvordan vi hadde fått vite om Salvator Rosa da det er veldig få besøkende i den delen av parken, og det neste de kommenterte var at fluene var ille - men ingenting mot det vi kom til å oppleve lenger vest....gleder meg skikkelig til det....Dagen dro seg mot solnedgang så vi bestemte oss for å slappe av til neste morgen og kjøre over elva da.

Camping betyr liksom noe annet her enn i Norge. Hjemme har folk campingvogn med fast plass hele året – her har folk Toyota Landcruiser med telt montert på planet og snorkel på panseret for vading over elver. Respekt. Vi våknet til -3,5^oC. Nå hadde det vært deilig med oppvarmet campingvogn med landstrøm.

Elven ble krysset med seremoniell fotorafering – det var da den første på turen, så sånt hører jo til. Veien innover var egentlig ingen vei i det hele tatt, bare to hjulspor i løs sand med skilting når vi passerte kildene og myrene denne delen av parken er kjent for.

Carnarvon National Park er et veldig pent område som helt klart appelerer til Australiere. Her er det fjell og daler med mose og hulemalerier, kildevann og myrhull. For en nordmann er det ikke fullt så spennende da fjellene er lave, dalene trange og myrene små, men dette er jo helt uvanlig i Australia og Queensland spesielt. Men det var selvfølgelig ikke bortkastet å ta turen hverken til Gorge eller Rosa – Aboriginernes vegg malerier er det veldig spesiellt å se og 12km sandvei var veldig gøy og det finner man jo ikke hjemme. Også fikk vi jo sett et nebbdyr !

Turen gikk videre nordover mot Townsville. Det hadde regnet en del og vi oplevde en natt med regn i Capella. Dagen etter hadde vi sett oss ut en hel dags-etappe på grus opp til Burdekin Falls Dam. Bare 55km asfalt også 267km grus – blir jo ikke bedre enn det !

100 meter etter at asfalten sluttet ble det et voldsomt kaos når to fullpakkede sykler prøvde å navigere grøfta i 80km/t. Det hadde jo regnet så hva er vel mer naturig enn at det blir påskeføre ? I gjørme stedetfor snø. Jeg skrittet opp 280 skritt fra der vi skjente ut i grøfta til vi sto stille i veikanten. Det er ca 200meter det – utrolig at ingen av oss tryna. Et kort rådsmøte og vi var tilbake igjen på hovedveien. Vi hadde ikke gitt opp, bare bestemt at det var nok gjørme lenger opp også. Det ble 136km ekstra asfalt og skulle vise seg mer enn nok gjørme.

Fra hovedveien er det 50km inn til Mount Coolon. Her det bensin å få kjøpt også er det jo her man svinger av mot Burdekin Falls Dam. Vi spiste lunsj der asfalten sluttet og de 50km grus begynte og ble vitne til en Landcruiser som kjørte 500m og snudde – det var for glatt. Hmm...Skiltene som fortalte oss at veien ble myk etter regn ble ignorert og 1 time senere parkerte vi foran pumpene i Mt. Coolon. Her kom det ikke mange forbi på en ”wet day”, noe som sikkert forklarte 2 helflasker med Bundaberg Rum på bordet og et lystig humør på de ansatte. Klokken hadde jo passert 14.00.

Det var 106km igjen så vi beregnet å være framme ved dammen i 17.30 tida. Så feil vi skulle ta.

Underlaget varierte fra våt, men hard sand til 10 cm gjørme. Trikset ble å holde farten over 35km/t så dekkene renset seg, men ikke over 70km/t da det rett og slett ble for mye bingo når vi traff de værste gjørmehullene. Etter 53km stoppet jeg for å vente på Yngve. 30 minutter senere var han enda ikke å se så jeg kjørte tilbake. Han hadde stoppet 3km før meg da leiren hadde låst begge forgasserne i åpen posisjon. Problemet var fikset så vi kjørte videre. Det begynte å bli sent, men vi ville prøve å komme oss til dammen selv om de siste par milene ville bli i mørket.

Vi sto og festet den ene sidevesken til Yngve da en Landcruiser kom skliende i ca sytti. Tre veldig hyggelige og sånn passe pussa lokale var på vei til neste pub – 80km unna. De berømte oss for hvor langt vi hadde kommet for de hadde sett oss fra pub’n i Mt. Coolon noen timer i forveien. Deres siste visdomsord ord (til oss) var at vi måtte komme til Collinsville dagen etter klokka 13.00 for da begynte den mekaniske-okse-ride-konkurransen også gjorde det ikke noe om vi kjørte på ”roo’s” for de gjorde bare vondt en gang – det var værre med emuer fordi de hakket på deg etter at du hadde kjørt på dem.

Vi satt på fullt lyset og prøvde å navigere gjennom gjørma. Den dumdristige turen varte omtrent 3km før vi satt opp teltene 20m fra ”veien”. Dagen etter hadde vi fortsatt et stykke igjen til Burdekin Falls Dam. Det var utrolig mye enklere å navgere i dagsys, også hadde det faktisk tørket ganske bra opp. Sporene etter våre lokale pub venner var ikke til å unngå – de hadde brukt hele veien og mange steder ganske mye mer enn hele veien, men vi så ikke noe bilvrak, så de var nok i full gang med forberedelsene til okse ridingen.

Burdekin Falls Dam er en av Queenslands største dammer og den er et ganske imponerende skue. Vi møtte Tonje og Christian igjen, de hadde vært et par dager på campingen ved dammen. Turen gikk videre via Ravenswood, en gammel gruve by med 100 år gamle hoteller. Ganske morsomt å se – ligner på bygninger fra western filmer.

Så skulle vi endelig møte Leon i Townsville. Leon kontaktet meg på nettet og spurte om han kunne kjøre sammen med oss et par dager når vi passerte Townsville. Vi har holdt kontakten hele våren og sommeren og han har ordnet med en mengde ting for oss her oppe, mye pga at han inntil nylig jobbet for BMW.

Pickerings BMW City Kawasaki har vært utrolig hjelpsomme. Vi har fått låne verkstedet deres for bytte av olje på alle syklene og lagt om dekk på to av dem. Det vi har hatt behov for har de bestilt opp over natten hvis de ikke har hatt det på lager, og vi har fått bra priser på alt sammen. Marius og gjengen fortjener en kjempestor takk !

Sam på Weldsure fortjener også en stor takk for lånet av verkstedet og sveiseutstyr så vi fikk rettet på noen design tabber...og ikke minst Leon som nå skylder Sam en tjeneste.

Været ser ut til å ha stabilisert seg med ca 15-20^oC om natten og ca 30^oC om dagen. Den siste uka har vi brukt mye tid på mekking, men det har også blitt tid til en tur med Leon. Han ledet an på en 500 km tur fra Townsville til Cairns. Samme strekning kan kjøres på 350km hvis man følger hovedveien, men hva er vitsen med det ?!

Veien fra Yungaburra til Gordonvale er Australias mest svingete vei. Det er 28km sammenhengende svinger opp og ned et fjellpass. Sinnsykt. Nord for Cairns ligger veien og slynger seg langs kysten til Mossman. Tar du av rett sør for Mossman mot Mareeba får du tilsvarende morsom vei i 26km. Og når du vender nesen mot Cairns rett etter Mareeba, venter nye 24km svinger. Noen ganger er asfalt tillatt.

Se bilder her