Rapport 012 - Avslutningen

Christian og Tonje kom helskinnet tilbake etter foreldre ekspedisjonen og vi kunne a fatt på den biten av Australia Christian hele tiden har hevdet er den overlegent beste. En kan ikke annet enn å nikke bereftende; for en mototrsyklist med forkjærlighet for variabelt underlag er høylandet i sør-øst helt fantastisk. Liker en i tillegg å bade i elver samt å campe på særs usjenerte plasser skal konkurerende områder levere en sterk søknad for i det hele tatt å bli vurdert. Og ikke nok med det - I umiddelbar nærhet til stedene vi campet var det stort sett ”fire trails” og ”tracks” å ferdes på (les: leke maksimalt).

Vi dro fra Melbourne den 26. januar. Murphy var ute med regelboka og serverte piss regnvær hele dagen. Vi tok inn på motel. Dagen etter forlot vi asfalten og kjørte på grusvei nettverket gjennom Woods point til Snakes Reserve. Heller ikke denne dagen ble vi spart for regn. Skjønt ”regn” må nok veies litt lett i denne sammenheng. Middagen var akurat ferdig da himmelen åpnet seg med et brak. Det tok ikke mange minuttene før begge teltene måtte flyttes på grunn av oversvømmelse.

Et par dager senere pakker vi leiren og reiser videre til skogene rett sør for Mt. Buller. Christian vet om et fint sted som heter Pikes Flat, men da vi endelig ankommer er det folk der. De er veldig hyggelige og forteller oss at de akkurat har arrangert Mt. Buller Porsche Sprint. Et bakkløp fra bunn til topp på Mt. Buller. Vinner-ekvipasjen gjorde unna turen på drøyt 8 minutter. Selv brukte vi 14 minutter fra topp til bunn. Vi hadde ikke dårlig tid, men snittfarten var alikevel 60km/t.

Etter en times tid på tracks fra Pikes Flat er man ved Craigs Hut. Denne restaurerte hytta ble brukt i filmene ”The man from Snowy Mountain” og oppfølgeren ”Return to Snowy Mountain” (tror de ble gitt ut i 1983 og 1987). I og med at den var ment som en kuliss ble den aldri designet for å tåle høyfjellet og det var bare ruinene igjen da en gruppe ildsjeler begynte restaureringen i 1993.

Pikes Flat viste seg som en fin base i de tre dagene vi var der, men vi måtte videre; masse igjen å se og noe av tiden hadde blitt spist opp av ”dele-ekspressen fra Tyskland”....Topp bestigning på Mt. Buller (1805 moh) før en svipp tur (80km tur-retur) til Mansfield for forsyninger. I Mansfield hadde vi okkupert en gressflekk med tanke på studering av kart og rute valg og var i vår egen verden da en politimann plutselig stod ved siden av oss. Min første tanke var våre norske skilt og manglende Australske veiavgift som hadde voldt oss noen spennende minutter i Ingham (QLD) tidligere på reisen. Det viste seg imidlertid fort at denne hyggelige mannen var ute på ”hjelp til selv-hjelp” misjon. Som ha sa selv: ”Jeg bruker heller 10-15 minutter med dere her nå og diskuterer standarden på tracks og gode rute alternativer enn 10 timer i morgen på redde dere ut av bushen”. Hans patruljeområde inkluderte da også et enormt område bush og selv med kloke råd om fremkommelighet havnet vi i et lite mini helvete. Ingen kan klandres for rutevalget. En rute jeg ikke hadde valgt igjen. Ikke engang uten bagasje. Det var bratt, både opp og ned, steinete og med dype furer etter forrige regnskyll/ snø-smelting. Den værste dagen forflyttet vi oss bare 21km - planen var å komme et par hundre km lenger.

Men vi fant også noen fantastiske veier som ikke mange andre turister har benyttet seg av. Ikke lokalbefolkning heller for den saks skyld. Vi fulgte en service vei til strømnettet en hel dag. Veien førte oss på sørsiden av Mt. Buffalo og inn i det ”Europeiske” stedet Bright. Bright er mest kjent for sine høstfarger; Europeiske innflyttere tok med seg løv-trær hjemmefra som de plantet langs veiene og gatene noe som nå gir Bright en skikkelig markert høst.

Ferden gikk så videre til nok et skisted; Falls Creek. Her opplevde vi kuldegrader om natta og det var fortsatt friskt da vi haddet pakket klart. Som tre Michelin menn satte vi avgårde på grusveien som bukter seg bortover platået før den sakte men sikkert forsvinner ned i dalen på sørsiden. 70km senere er man nede ved hoved veien og her haster det å forvandles fra Michelin mannen til Pinochio – det er plutselig 30^oC.

Lettere kledd og med mange asfalt-mil foran oss til Coryong var det bare å sette av sted. Vi kom 2km. Christian ledet an foran Tonje og jeg dannet bak troppen. Nå hadde vi vært i høylandet (Alpine national park) en stund og hadde sett mengder av skilt som varslet om glatt føre ved frost og snø. Disse ble jo selvsagt litt komiske i den til tider intense varmen og jeg tenkte i allefall ikke nevneverdig over nok et ”glatt vei”- skilt da vi passerte det. Tonje forsviner rundt en venstre sving og jeg ser bare en støvsky. ”Her har noen dratt ut grus i innersvingen” tenker jeg og bremser kraftig opp før jeg entrer svingen. Synet som møter meg er sykkelen til Tonje som sklir bortover på venstre veltebøyle. Selv ruller Tonje rundt og stopper til slutt omtrent midt i veien. Jeg parkerer sykkelen og løper tilbake for å stoppe eventuelle bilister (les: tømmer biler). Veien er heldigvis lite traffikert og vi får sykler og personell ut av veibanen og i sikkerhet. Tonje bare smiler og informerer om at alt er bra med henne, men hun er særs bekymret for sykkelen. Den har klart seg veldig bra selv om den skled så langt at det nesten ble slipt hull i veltebøylen. Venstre sideveske trengte en runde med racing tape og sysaker, men klarte seg også etter forholdene bra. Mens vi står der kommer den en bil fra veg vesenet. To karer hopper ut og begynner å koste vekk sanden. Problemet er at det er masse tømmer traffikk og at veien slett ikke er beregnet for det. Resultatet er at kjæren presses opp av asfalten i svingene og det er derfor de legger på grus. Hadde vi bare kommet 10 minutter senere...

Veien videre var ikke spesielt givende og ble faktisk veldig dårlig. Et par strekninger var ikke asfaltert og de samme tømmer-bilene har virkelig ødelagt underlaget. De siste 10-12 milene til Coryong er heldigvis asfaltert og vi ankommer akkurat tidsnok til å ta et par utepils i solnedgangen på balkongen på Coryong Hotel. Dagen etter er det det siste fjellområde før Canberra som skal til pers. Det er surt og kaldt hele dagen og at vi ikke opplevde regn er helt utrolig, det er som om vi har kraftfelt rundt oss for været holder seg på avstand. The Blue Water Holes var destinasjonen og litt overaskende hadde vi ikke stedet for oss selv. Ja ikke for det, det var hverken trangt eller folksomt. Kildevannet som kommer opp her innholder et eller annet mineral eller slikt som får vannet til å se blått ut. Ganske kult. Det var også det kaldeste vannet på turen og badingen var friskt som et mai-bad hjemme. Om dagen hadde vi det deilig med kvikksølv mot i slutten av 20 tallet, men iom at teltene våre stod på 1500 moh opplevde vi -5^oC om natta. Dyreliver var veldig nærgående. Noe som tydet på at området ble hyppig brukt i feriesesongen. Kenguruene spiste opp oppvask-håndkle vårt fra tørkesnora mens vi sov.

”Styr unna Canberra – ikke noe å se der”. Det var riktignok ”Melbournere” som sa det mest, men det føltes rart at et folk som er så stolt av den minste lille Australske ting ikke viste mer stolthet for hovedstaden sin.

Nå har det seg sånn at jeg faktisk likte Canberra veldig godt. For det første er byen fantastsk å se på på kartet. Den ble jo tegnet før den ble bygget og det finner vi lite av her hjemme. En annen ting var hvor liten byen virket. Sikkert på grunn av de enorme natur områdene så tett innpå, men det føltes som om vi kom ut av skogen, tok til høyre og der var regjeringsbygget. Vi vektla besøk til Krigsminne Museet og det i seg selv er verdt besøket til Canberra.

Tiden begynte å bli en faktor. Vi hadde en måned på oss når vi forlot Melbourne. På denne tiden skulle vi komme oss til Sydney og tilbake. Turen kan gjøres på to dager hvis man følger hovedveien, men når har vel vi gjort det ?! Det vil si, vi gjorde det nå.

350km fra Canberra til Sydney på den kjedeligste veien i Australia. Et enormt klimaskille halvveis; fra innland og fjell til kyst og tropene. Navigering inn i selve Sydney gikk greit og vi valgte Kings Cross som base. Hvorfor ikke ta den helt ut når du først prøver. For noen daler ekstra fikk vi oss rom på et ordentlig hotell fremfor backpacker hotell og det gjorde godt.

Jeg hadde egentlig ikke noe spesielt behov for å se Sydney, hva er det vel å se der. Operahuset ? – Sett det på bilder før. Du verden som jeg måtte tygge i meg de ordene ! Sydney er en fantastisk by. Jeg har bare tre dager å legge til grunn for denne uttalelsen, men jeg liker i utgangspunktet ikke byer. Operahuset er vel byen største trekkplaster og med god grunn. Det bør oppleves i egen person. Bruke en times tid på å spasere rundt det. La inntrykkene synke inn.

Vi hadde vært i Sydney i tre dager og hele tiden hadde vi jaktet på en reservedel til Coleman brenneren til Christian og Tonje. Dette var den eneste brenneren vi hadde med oss siden jeg la igjen min i Melbourne. Det var helt utrolig hvor vanskelig det skulle være å finne denne delen. Vi var nok innom rundt 10 forskjellige butikker, men ingen kunne hjelpe oss.

Tonje hadde problemer med bremsene og den velkjente BMW sjappa Motohansa var ikke langt unna. Her ble vi tatt veldig godt hånd om og Tonjes sykkel ble fikset. Det begynte å bli sent og vi satt avgårde. Vi var ferdige med Sydney og det var bare turen tilbake til Melbourne igjen. Trodde vi. Etter ca en km fikk sykkelen til Christian pusteproblemer. Mansjettene mellom forgasser og topp var morkne. Det var bare å snu og heldigvis hadde ikke Motohansa stengt enda. Sykkelen ble fikset, men været hadde slått om. Med tropene kommer tropevær. Ettermiddags-tordenvær. Vi fikk to overnattings-tilbud og ble med Andy siden han bodde 10 minutter unna. 4-5 pils og en BBQ senere var det avtalt at vi skulle bruke fredagen på å utforske Blue Mountains nord-vest for Sydney for så å kjøre ca 150 km for Sydney og overnatte der. Andy skulle komme nedover etter jobb på lørdag og guide oss på en fin tur.

Pga fortsatt søken etter Coleman deler endte vi opp med å campe lengst unna i Blue Mountains. Ikke noe problem – det var jo bare 200 km sør til der vi skulle møte Andy og han skulle jo jobbe til 14.00. Vi måtte ha den delen til Coleman brenneren og jakten frortsatte. Etter et par campingsjapper fikk vi nyss om en Coleman butikk ! Hvorfor i svarte granskauen visste ingen andre om denne sjappa ??! Problemet var at vi var et stykke unna den bydelen hvor butikken var og det var bare 12 minutter til den stengte. Sier ikke mer enn at vi rakk det. De hadde den delen vi trengte og vi satt avgårde sørover. Vi hadde fortsatt litt forsprang på Andy.

Andy ventet på oss. Han hadde dratt fra jobben en time før. Ingen tid å miste – det var et godt stykke til plassen han hadde tenkt vi skulle overnatte. Vi kjørte på en måte paralelt med hoveveien mellom Sydney og Canberra. Veldig morsom rute som tok oss innom Quean Beyan før de siste 75km ut i bushen. Vi ankom camping site’n i skumringen og det var folk der. Det hadde ikke Andy opplevd før, men vi fant oss et sted ikke langt unna. Ikke noe problem. Da morgenen lysnet så vi hvor fint det var der med elven som rant rett nedenfor og en kjempefin badeplass. Andy hadde et godt stykke hjem igjen til Sydney og satt avgårde etter frokost. Man sitter bare igjen med en enorm beundring for den utrolige gjestfriheten Andy og andre på turen har vist oss. Vi likte oss godt og ble en dag til.

The Barry way hadde blitt anbefalt og den så bra ut på kartet der den slanget seg gjennom terrenget samen med Snowy river nedover mot den sør-østlige kysten av Victoria (og Australia). Fra Lakes Entrance gikk turen til Dargo og 10km videre inn i bushen til Ollies Jump Up. Her fant vi virkelig gryta med gull. Nøye kalkulert ble resten av eventyret planlagt; vi kunne bli i en uke på Ollies Jump up, kjøre til Geelong på en dag forså å reise tilbake til Melbourne for å levere syklene. Den siste uken var helt fantastisk med flott badeplass og strålende sol. Jeg tror nok alle føler at vi har fått valuta for pengene da vi pakker det som skal vise seg å bli den siste campen, og setter avsted mot Geelong. Det begynner å regne. Det fortsetter å regne. Vi endrer planene og ankommer Melbourne i skumringa. Ikke noe teltplasser å fa untatt i sølepytter eller på betong. Vi tar inn på Formule 1 Motel. For et høl.

Søndag 26/2 reiser vi til Geelong for grillfest med Toby, Drew, Nick og en masse andre. En kjempefin avslutning og vi får lov til å sove over hos foreldrene til Toby. Geelong gutta er en fin gjeng som vi kommer til å savne.

Mandag 27/2 er vi tilbake hos Anne Carine og Craig i Melbourne. Personlig benytter jeg tiden til å pakke mens Christian og Tonje drar for å ha mini service på syklene før de sendes. Christian har og ringt og booket bilettene vår hjem til Norge. Lørdag 4/3 har blitt til onsdag 1/3 og tiden ble brått veldig knapp.

Tirsdag 28/2 begynner med en tur på Queen Victoria Market for å finne de siste souvenirene. Hos BMW Southbank står det tre kasser med våre navn på dem. Dvs de ligger på en pall og det er gitt beskjed om at ikke må kastes. Pakkingen kan begynne. Det tar noen timer og klokka 17.00 er kassene ferdig pakket med lokket på gløtt for toll-inspeskjon neste morgen.

Vi hadde booket rom på The Stork Hotel (Bedre kjent som ”Storken”), men iom at vi endret hjemreise datoen måtte vi booke om og de hadde kun et rom igjen. Jeg tar turen over gata til ”Padda” – et annet hotell vi bodde på første uka mens vi ventet på at vi skulle få syklene. De hadde rom og vi møttes i pub’n på Storken for middag og øl i små glass. Det føltes som en verdig og, for saks skyld, den eneste riktige måten å avslutte turen på.

Onsdag 1/3 møter vi agenten hos BMW for å betale og han gir oss skyss til flyplassen. Det er en halvtimes tur og han skule ikke den veien i det hele tatt. Gjestfriheten vi har opplevd er som sagt helt utrolig.

På grunn av tidsforskjellen lander vi i Norge kl. 10 på formiddagen. Det er snø i Norge. Og kaldt. Vi blir hentet på flyplassen og vel hjemme har naboen duket opp med stor lunsj. Det er masse å fortelle og idet den første dagen i Norge mørkner begynner det å snø. Turen er over.

Se bilder her