Language:
Rapport 011 - Sirkelen er sluttet
Det er meldt 35oC i dag. Det er midt i rom-jula, så det er litt merkelig. På den annen side er det mye mer merkelig at det er jul midt på sommeren. Vi reiste fra Cate og Leigh’s hus i Adelaide Hills ned til Grampians nasjonal park i sør-vest hjørnet av Victoria. Dette er en veldig populær sommerferie destinasjon, men det store rushet hadde ikke startet enda da vi var der. Grampians har mye fint å by på; ikke minst grusveier. På stort sett tomme grusveier og tracks er det ikke noe problem å fylle tiden mellom ”turist attraksjonene”. Vårt opphold i parken ble forlenget med en dag da luft fuktigheten ble vel høy. Vi har ikke opplevd mer enn én regndag på hele turen, i den forstand at man blir i teltet hele dagen, så det er vel ikke så ille. Fra Grampians tok vi strake veien sør mot den sagnomsuste ”Great Ocean Road”. Den er ”great” i begge ordets betydninger. Vinden dominerte de klimatiske forhold de dagene vi reiste langs, antakeligvis, Australias største turist attraksjon. Men det virket ikke som om det stoppet de besøkende i å tråkke rundt som sau for å se på naturen. Den spektakulære kysten her er faktisk akkurat som på bildene i reklamen - må være et av de få unntakene. En blir fort mettet av inntrykk og minnebanken er stort sett full fra før etter en tur som denne, så vi gikk litt for oss selv og reflekterte, tok de obligatoriske bildene og kjørte videre. Omtrent midt på ”Great Ocean Road” kjører man forbi ”Otway State Park” og gjennom ”Otway National Park”. Det var her vi så Koala for første gang. Det vil si; Christian har sett dem før og Tonje så en i Adelaide Hills, så det var Yngve og jeg som så en for førse gang. De sitter egentlig mest i ro. Etter sigende fordi de er høye på Eukalyptus blader. Vi tok turen noen km nord inn i Otway for å bush campe. Det endte opp med at vi ble der i to dager og fikk mer enn bestilt. Christian, Yngve og undertegnede skulle bare i butikken. Butikken lå ca 20 km unna i Apollo Bay og med kart over Otway i hende ble en rute på omtrent det dobbelte plottet før vi satt av gårde. I siste liten ble all bagasje satt igjen i campen; den nest-smarteste avgjørelsen den dagen. Christian ledet oss inn på en vakker ”two track”; jord-vei med gress mellom hjulsporene. Etter 880 meter forsvant Christian og Yngve da jeg merket at vått gress er like glatt her som i Norge. Høyre sving, vann dammer, sleng på bakhjulet, kontra ut i grøfta - gi gass, det går bra, tenkte jeg, heisan. For første gang på turen la jeg ned sykkelen på høyre side. Dette medførte selvsagt at den siste veska i original stand ble revet av og at alle sammen nå er reparert med nål og tanntråd. Fiffig. Etter litt tukling kom jeg meg videre, men senket farten til 2. gir. Michelin T63 dekkene har fungert veldig bra på alle underlag hittil, men det viste seg at de kom litt til kort på dagens underlag. Som noen av bildene viser var det litt bløtere enn først antatt, og jeg skal ikke gå hvert gjørmehull etter i sømmene. Vi var alle skjønt enige om å snu mens det fortsatt var halvparten så langt tilbake som det var til slutten. Dagens beste avgjørelse. Det var minimalt igjen med krefter da vi, mange timer senere, endelig kom oss ut av skogen iført gjørme-troll kostymene våre. Vi hadde tilbakelagt utolige 18,67km og hadde hatt en gjennomsnittsfart på 21km/t. I løpet av denne tiden hadde vi løftet alle syklene opp av et elveleie i tilleg til å ha dyttet og dratt dem gjennom en menge 50-100 meter lange sølepytter. Det jævligste som skjedde hadde alikevel ikke noe med sykler, søle eller energi nivå. Yngve fikk hjelp av Christian til å fjerne noe rusk han hadde fått i øyet. En rolig Christian utstryrt med et sigarett papir informerte Yngve om han måtte kaste papiret og gå over til å bruke neglen. Det ville gjøre vondt, men det var nødvendig. Så ropte han plutselig ut i desperasjon og sa overraskende behersket at en blod igle hadde krøpet inn på baksiden av øyet. Det var ikke så mye diskusjon: vi måtte komme oss til en lege. Det umiddelbare problemet var at Christians sykkel sto med venstre sylinder under vann. Vi fikk den opp på tørt land og mens Christian begynte og tømme forgasser, eksos og topp for gjørme-vann trosset Yngve skogens vrede. Det gikk som det måtte med en druknet sykkel til. Yngve’s gikk det tross alt bedre med, men det er komisk når det ser ut som om noen har montert hageslange inne i eksosen. Vannet nådde meg forøvrig på det dypeste, hvor jeg selvfølgelig datt uti, til midt på låret. Christian fikk tømt flottør kammerene for sølevann og tjørnet litt vann ut av toppen da Yngve kom bort og spurte om jeg kunne se noe i øyet hans. Han hadde allerede kjørt ca 100 meter videre for en måtte jo være igjen med havaristen. Jeg inspiserte øyet og kunne fortelle at: Nei, det var ikke noe å se foruten noen dråper med blod som spredde seg ut langs kanten av øyelokket. Yngve formelig lyste og fortalte at iglen hadde kommet ut på egen hånd – den var tykk og mett. Det var visst litt ubehagelig når den forlot restauranten. Dagen etter forlot firkløveret Otway og fortsatte nordover mot Geelong og Melbourne. Noen timer senere hadde vi fullført det vi kom for å gjøre; å kjøre rundt Australia på motorsykkel. Jula ble feiret sammen med venner i Melbourne, og før de dro på sommerferie ba de oss passe på huset mens de var borte. Den 30. desember ankom foreldrene til Christian og Tonje og nyttårs aften ble feiret med champagne og fyrverkeri. Champagnen var ikke fra Champagne og fyrverkeriet var sponset av Melbourne by. Når en god del av byens 4.500.000 innbyggere samles i sentrum bir det fort litt kaos, men dette fikset arrangøren bra. Fyrverkeriet var fantastisk og gratis offentlig kommunikasjon gjorde at gatene ble gangbare igjen ca kl. 0.45. Vel hjemme igjen tok vi oss et par drinker på terrassen; det var behagelige 30oC i motsetning til hva det hadde vært på dagen. 45oC i skyggen, 60,4oC i sola. Christian, Tonje og foreldrene har utforsket Great Ocean Road og tar turen videre nord-øst over mot Sydney i dag. Den store dagen er nå den 11. januar; Foreldrene og Yngve reiser hjem, Christian og Tonje kommer tilbake og siste kapittel av det Australske MC eventyret begynner for de gjenværende tre; sør-øst. Vi forlot Melbourne den 28. juli og parkerte i samme by igjen den 21. desember; 21268,8 km senere. Sirkelen er sluttet.
|
